(RED: Morten Hanche vil skrive flere innlegg i tiden fremover om de ulike sensorene i F-35, og forklare litt om hvorfor disse gir så store fordeler overfor tidligere fly. Dette er første innlegg i serien, og handler om radaren.)
Etter å ha blitt godt kjent med F-35 gjennom mange taktiske simuleringer, vil jeg gjerne dele noen tanker rundt flymaskinens sensorer. Noe av det første som slo meg med F-35 var hvor god situasjonsforståelse jeg som flyger fikk i «cockpit´n». Oversiktsbildet på skjermene inneholdt mer informasjon enn jeg var vant til fra F-16. Informasjonen var mer presis og presentert i tide. Dette var mulig fordi F-35 sine sensorer hver for seg er bedre enn i F-16. I tillegg har F-35 flere sensorer enn F-16. Til sammen er sensorene med på å gi flygeren svært god situasjonsforståelse – selve grunnlaget for alle flygeren sine avgjørelser.
Radaren i F-35 er nødvendig i alle faser av et oppdrag. Radaren er blant annet bygget for å lete etter fartøyer i lufta, på landjorda og på sjøen. Radaren i F-35 er prinsipielt ulik den i F-16. Radaren i våre norske F-16 beveger synsfeltet sitt ved å mekanisk flytte på antennedisken. Elektriske motorer flytter antennedisken både horisontalt og vertikalt. Slik kan radaren sekvensielt veksle mellom ulike mål. Slike radarer kan bruke rundt ett sekund på å flytte antennedisken mellom to mål som er vidt adskilt i vinkel.
Radaren i F-35 har ingen bevegelige deler. Antennedisken er fast montert i skroget, og radarens synsfelt blir i stedet styrt elektronisk ved å faseforskyve signalene. Dette gir flere fordeler. For eksempel bruker en slik radar typisk mindre enn ett millisekund – 1/1000 sekund – på å flytte radarstrålen fra ytterkant til ytterkant av synsfeltet. En annen fordel er økt pålitelighet; ingen bevegelige deler slites. Til sist er det verdt å nevne at den fastmonterte antennen er med på å gjøre F-35 mindre synlig for andre radarer – den er med på å gjøre F-35 «stealthy».
Radaren i F-35 – AN/APG-81 – har vært testet i luften siden 2005, og er nå en moden sensor. Ytelsen er robust, og kan i grunn ikke sammenlignes med dagens norske F-16-radarer. AN/APG-81 kan følge mange mål både i luften og på overflaten samtidig. I tillegg er den i stand til å generere høyoppløselige bilder av bakken. I F-35-verdenen kalles AN/APG-81 for et «Multi Function Array» (MFA) – en flerfunksjons-antenne. Det er kanskje innlysende hvorfor. I fremtiden er det også sannsynlig at AN/APG-81 kan få nye og spennende egenskaper. Northrop Grumman, som produserer AN/APG-81, gjennomførte allerede i 2007 en test mellom fly og bakkestasjon, der radaren ble brukt som data-modem. Overføringshastigheten i den første testen var på flere hundre megabit per sekund. Dersom våre F-35 får denne kapasiteten på sikt, vil det være mulig å overføre for eksempel lange videosekvenser i nær-sanntid, noe som igjen demonstrerer utviklingspotensialet gjennom flyets levetid.