Klassekampen har i det siste skrevet en rekke artikler om F-35, og da spesielt om hvordan valutasvingningene påvirker kostnadene. Forsvarssektoren er blant de deler av staten som er mest utsatt for valutasvingninger, særlig i store anskaffelser som F-35. Det kommer vi ikke utenom, og er ikke noe vi kan styre. Likevel er det viktig å se disse tallene i kontekst – hvor stor er risikoen egentlig for at vi får en merkostnad – og hva skjer med kostnadene generelt?
For å ta det største først, nemlig levetidskostnadene. Klassekampen skrev om disse onsdag, og mente at kampflyene var blitt 25 milliarder kroner dyrere ettersom estimatet for levetidskostnadene (totale kostnader frem til 2054) i den årlige usikkerhetsanalysen vår i 2015 var gått opp fra 261 milliarder kroner til 286,8 milliarder kroner.
Her vil jeg først si noe som en gjerne hører fra kritikerne, nemlig at anslaget på levetidskostnader må tas med en klype salt. De dekker til sammen 42 år (12 år med investeringer + 30 års drift) med kjøp, oppgraderinger, drift, vedlikehold, våpen, infrastruktur, personell, og mye mer. Fordi de strekker seg over så langt tid, kan selv små endringer skape store utslag. Deler av grunnlaget bygger også på erfaring fra F-16, og hva vi mener det sannsynligvis vil koste oss å eie et kampfly som F-35. Vi bruker derfor ikke disse tallene direkte til budsjettering, men først og fremst for å lage estimater på ulike kostnadsområder og som et styringsverktøy. Vi bruker de for å se hvordan ulike tiltak vil kunne slå ut, for eksempel når vi vurderer ulike modeller for vedlikehold og drift. For å holde tallene oppdaterte, kjører vi hvert år en grundig usikkerhetsanalyse der vi går gjennom hvert enkelt kostnadsområde for å vurdere utviklingen, noe som i andre anskaffelser normalt kun gjøres i forkant og ikke gjentas underveis.
Nå er vi imidlertid inne i en interessant fase der vi begynner å kunne erstatte estimater med faktiske tall, og da skjer det noe jeg tror mange ikke hadde ventet. De faktiske kostnadene vi må betale i dollar for å kjøpe og eie F-35 viser seg å være lavere enn forventet.
Grunnen er at tallene vi la til grunn da Stortinget behandlet anskaffelsen i 2012 ikke var noen «best case» tall – dette var konservative beregninger som tok innover seg det beste bildet av usikkerheten som var i programmet. Dette var usikkerheter som kunne slå ut begge veier, både positivt og negativt. Nå viser det seg at usikkerheten på mange områder ligger an til å slå ut i positiv retning, og spesielt flyprisen har blitt mye lavere enn det vi la til grunn. Det samme gjelder kostnadene for vedlikehold, oppgraderinger osv. som samlet gjør at vi ser en nedadgående trend i både anskaffelseskostnadene og i de samlede levetidskostnadene for F-35. Årets usikkerhetsanalyse er gjort med en valutakurs på 8,59. Til tross for at usikkerheten knyttet til dollarkursen slår negativt ut, viser analysen at levetidskostnadene går betydelig ned fra fjorårets estimat på 286,8 milliarder kroner. Nå ligger anslaget på 270 milliarder kroner. Det vil si at selv om dollarkursen skulle bli liggende på 8,59 de neste 38 årene, noe som vil være et historisk høyt nivå, så viser den nyeste analysen at levetidskostnadene for F-35 øker med ca. 8,7 milliarder – ikke 25.
Vi ser en lignende utvikling med anskaffelseskostnadene. Her opererer vi med en forventet kostnad på 69,7 milliarder kroner, og en kostnadsramme på 79,6 milliarder. Den første er den jeg som programdirektør styrer etter, og den siste er kostnaden Stortinget har sagt at vi uansett skal holde oss innenfor. Dollarkursen som ble brukt i disse anslagene var 6,47. Det vi ser gjennom årets og tidligere usikkerhetsanalyser er at vi holder oss innenfor Stortingets rammer til tross for at vi i år legger til grunn en dollarkurs på hele 8,59. Hvis vi ser bort fra valutaendringene, så er faktisk estimatene for anskaffelsen, dvs. hva vi må betale for fly og utstyr, gått ned med hele ni milliarder. Om prisene holder seg på dette nivået, trenger vi derfor ikke en snittkurs på 6,47 for å treffe forventningen om 69,7 milliarder kroner, men i stedet en kurs på rundt 7,50. Det betyr at det per i dag ikke er nødvendig å gå til Stortinget og be om en økning av kostnadsrammen.
Selvsagt gjenstår det usikkerhet i både kostnadene og i programmet. Anskaffelsen av våpen til F-35, som utgjør en betydelig del av programmet, er så vidt startet. Her må vi gjennom tøffe forhandlinger med leverandørene før vi vet hva de endelige kostnadene blir. Vi kan også risikere at vi får en enda høyere dollarkurs. Alt dette kan føre til at vi ikke vil klare å holde oss innenfor rammen. Likevel ser det per i dag ut som rammene holder, noe som først og fremst er takket være det grundige arbeidet som nedlegges av alle medarbeidere i kampflyprogrammet og i partnerskapet med fokus på å presse ned kostnadene og levere gode resultater på alle områder. Her ser vi absolutt verdien av at land går sammen for å utvikle og produsere avansert forsvarsmateriell.
Oppsummert vil jeg si at ja, det er fortsatt usikkerheter, men i det norske programmet og partnerskapet jobber vi hver dag med å redusere de usikkerhetsfaktorene vi kan påvirke. Målt i dollar går kostnadene ned, både i anskaffelsen og levetiden. Anskaffelsen ligger fortsatt innenfor kostnadsrammen gitt av Stortinget, selv med dagens dollarkurs.