I november kommer første norske F-35 til Norge, og på Luke Air Force Base jobber norske flygere og teknikere på spreng for å bli klare. De er nå i rute for å sikre at når flyene lander i Norge så kan vi fly og operere flyene selv, akkurat som planlagt. Produksjonen av flyene er også i rute, og som de norske flygerne på Luke har sagt så er vi godt fornøyd med hvordan de fungerer, og hvordan partnerskapet jobber sammen med industrien med å korrigere de uunngåelige feilene og manglene et slikt avansert fly vil ha.
Likevel er det ett område hvor vi ikke er helt i mål, og det er i forberedelsene for å understøtte den fremtidige driften av flyene i Norge. Selv om Forsvaret skal ha ansvar for å drifte egne fly, så skal industrien i tråd med avtalene vi har inngått gjennom partnerskapet levere både støttesystemene, det nødvendige utstyret og reservedelene vi trenger til å gjøre dette. Ikke bare før flyene kommer, men også etterforsyne skvadronene når flyene tas i bruk og i tiden etterpå. Her ser vi i dag en risiko, ikke minst fordi industrien skal støtte ved etableringen av nesten 30 nye baser over hele verden frem mot 2020, noe som vil sette store krav til dem som selskaper. Her forventer vi at de legger frem gode og detaljerte planer for hvordan løsningene skal se ut, hvordan de ligger an for å etablere løsningen og eventuelle områder der de ser risiko knyttet til etableringen. Der det er risiko forventer vi også en plan for hvordan de jobber for å redusere denne risikoen. Det vi har sett så langt har ikke vært godt nok fra Lockheed Martins side. Da holder vi de ansvarlig, og da sier vi i fra slik vi skal gjøre. Vi skal være krevende kunder!
Så hva gjør vi med denne risikoen? Sammen med programkontoret i USA jobber vi tett med Lockheed Martin og de andre involverte aktørene for å forsikre oss om at det er realistiske planer på plass, og at de håndterer risiko på en god måte. Vi må altså skape en trygghet for at alt vil fungere som forventet i november og at vi får det vi betaler for. Da løsningen som etableres i Norge skal være en integrert del av en global løsning der alle nasjoner har sine egne lover og regler å forholde seg til er ikke dette en enkel sak for industrien. Derfor mener vi det nå må settes inn ekstra innsats fra Lockheed Martin sin side som hovedleverandør, da det første utstyret til Norge allerede er på vei. Dette er ikke en arbeidsmetodikk som er unik for dette programmet, og det er heller ikke en krise at det lyser noen røde lamper på forskjellige stadier i et prosjekt. Heller ikke denne gangen.
Allerede neste uke skal jeg i nok et møte i USA om forberedelsene for etableringen på Ørland, og vi har en klar forventning om at Lockheed Martin har tatt grep og at vi vil kunne spore resultater av dette arbeidet der. Det handler om å redusere risiko.
Vi har sagt veldig tydelig at vi skal være åpne om både det som går bra, og det som går mindre bra i anskaffelsen av F-35. Vi skal selvsagt være rimelige overfor Lockheed Martin, og vi gir de muligheter til å rydde opp før vi går ut og kommenterer offentlig. Her har de så langt ikke klart å gjøre det på en god nok måte, og når Aviation Week da spør om vi ser utfordringer rundt forberedelsene så svarer vi naturligvis ærlig på det. Vi tviler ikke på at F-35 vil bli en utrolig verdifull kapasitet for hele Forsvaret i årene fremover, men Forsvaret har et stramt tidsskjema for å bli klare til å ferdigstille den første operative skvadronen i 2019. Da må Lockheed Martin vise sine kunder at de kan bli like gode på å understøtte som på å levere fly. Jeg har god tro på at vi kommer i mål, men det stiller krav til både oss og til industrien – og til at vi er tydelige og sier fra når noe ikke er godt nok.