*English translation below*
I dette innlegget skriver jeg kort om inntrykkene etter å ha fløyet flere turer de siste par ukene mot A-4 Skyhawk. Innlegget er ment å supplere mine tidligere artikler om moderne luftkamp og lavsignatur.
Det første først; er det relevant å trene luftkamp mot en gammel A-4? Kan vi trekke noe relevant lærdom ut av dette? Flymaskinen tjenestegjorde tross alt i Vietnam-krigen!
Jeg mener treningen er relevant av flere grunner:
- Sensorene og «fusion» gir meg som flyger god situasjonsforståelse i F-35. For at en F-35 skal kunne simulere en motstander mot en annen F-35, må vi begrense de individuelle sensorene og «fusion». Likevel er det vanskelig å gi en «dum» nok representasjon. Det krever disiplin å stå imot fristelsen, og la være å bruke informasjon en motstander egentlig ikke ville hatt tilgjengelig.
- A-4-versjonen vi fløy mot hadde sensor-ytelse på linje med våre egne F-16 MLU. Maskinene var også utstyrt med «jammer» – utstyr for å forstyrre vår radar.
- Flygerne vi møtte var svært erfarne. Vi snakker 2000 timer pluss i flymaskiner som F-16, F-15E, F-15C og F-22, med detaljert kunnskap om både «femtegenerasjons» taktikker og våre våpen. Når de i tillegg samarbeidet godt med kontrollørene i varslingskjeden («GCI»), var de i stand til å tilpasse treningen, og kunne tilby oss en svært reaktiv og utfordrende motstander. Merk ordet reaktiv.
- A-4 er en liten maskin med tilsvarende signatur. Mange potensielle motstandere i lufta er større, og lettere å finne, enn den lille A-4´n.
Hva erfarte jeg i møtet med A-4? Jeg fikk forsøke meg i mange oppsett (alt fra en-mot-en «Basic Fighter Maneuvers» til en F-35 mot to A-4, to F-35 mot to A-4, to F-35 mot fire A-4 og tre F-35 mot fire A-4). Jeg sitter igjen med noen hovedinntrykk.
- De individuelle sensorene til F-35 er gode. Jeg fløy en tur alene mot to A-4, og begrenset meg til kun egen radar på disse oppsettene (ingen støtte fra bakkekontroller, ingen Link-16, ingen datadeling fra andre formasjonsmedlemmer, ingen støtte fra passiv radarvarsler eller IFF). Likevel oppdaget radaren målene i tide til at jeg kunne optimalisere mitt «intercept», levere våpen på avstand, og om nødvendig komme uoppdaget til den visuelle arenaen.
- «Fusion» innebærer både automatisk kontroll av de ulike sensorene, og sammensettingen av alle ulike sensordata til ett omforent taktisk bilde. Jeg mener «fusion» er en av de viktigste sidene ved F-35. «Fusion» lar meg konsentrere meg om det taktiske, heller enn å detaljstyre sensorer. I møtet med A-4 fungerte «fusion» bedre enn jeg har sett før. Det var betryggende å se hvor godt det fungerte. Det gode situasjonsbildet jeg erfarte gir oss flere gevinster; vi kan ta smartere taktiske avgjørelser, og vi kan raskere få full «taktisk valuta» fra våre nyutdannede flygere. (Jeg måtte smile litt for meg selv da to av oss uanstrengt holdt kontroll på fire motstandere. Det er ikke trivielt i F-16.)
- Den viktigste læringen for meg var nok å erfare i praksis hvor vanskelig det var for A-4´ene å finne oss, selv med støtte fra «GCI» (Grond Control Intercept). Vi tok med vilje høy taktisk risiko, for å finne ut hvor langt vi kunne «tøye strikken» og likevel unngå å bli oppdaget. Dette gav meg personlig en forsterket tro på at taktikkene våre virkelig fungerer. Jeg håper alle mine F-35-kollegaer får anledningen til å erfare det samme som jeg.
(BFM, A-4 mot F-35, er kanskje urettferdig. Dog må det sies at A-4´n startet offensiv hver gang. På slutten av hvert oppsett var det jeg som «pekte» på A-4´n. Hver gang.)
(Les mer her om betydning av å være offensiv og defensiv i BFM/dogfighting)
English translation – «Air Combat in the F-35 – An Update»
In this post I’m giving a brief overview of my impressions after having flown several sorties over the past few weeks against A-4 Skyhawks. This post is intended as a supplement to my previous posts on modern air combat and stealth.
First thing first – is it relevant to train air combat against an old A-4? Can we draw any relevant lessons from this at all? After all, this is an aircraft that served during the Vietnam war!
I believe this kind of training is relevant for several reasons:
- The F-35’s sensors and “fusion” provide me as a pilot with good situational awareness. For an F-35 to simulate an opponent against another F-35, we have to restrict both the individual sensors and fusion. Even then it is difficult to “dumb down” the aircraft enough. As a «red pilot» in the F-35 I could «cheat» and utilize information a genuine opponent wouldn´t have available. Resisting the temptation requires discipline.
- The A-4s we faced in these exercises had sensor performance along the lines of our own upgraded F-16s. They also carried jammers intended to disturb our radar.
- The pilots we faced were very experienced. We are talking 2000 hours plus in aircraft like the F-16, F-15E, F-15C and the F-22, with detailed knowledge of “fifth generation” tactics and weapons. When also cooperating closely with intercept controllers on the ground (GCI) they could adapt the training and offer us a reactive and challenging opponent. Note the word “reactive.”
- The A-4 is a small aircraft with a corresponding signature. Many potential opponents in the air are bigger and easier to find than the tiny A-4.
So what did I experience in my encounters with the A-4? I got to try out several different sets. (Everything from one-on-one “Basic Fighter Maneuvers” to one F-35 against two A-4s, two F-35s against two A-4s, two F-35s against four A-4s and three F-35s against four A-4s). I am left with some main impressions.
- The individual sensors of the F-35, one for one, are good. I flew one sortie alone against two A-4s, and limited myself to using only the radar during these sets (no support from ground controllers, no Link-16, no data sharing from other formation members, no support from passive radar warning systems or IFF – Identification Friend or Foe). Nonetheless my radar detected the targets in time for me to optimize my intercept, deliver weapons at range, and if necessary, arrive undetected to the visual arena.
- “Fusion” means both automatic control of the various sensors, and the combination of all different sensor data into one unified tactical picture. I believe “fusion” to be one of the most important aspects of the F-35. “Fusion” allows me to focus on the tactics, rather than detailed management of my sensors. In my encounters with the A-4s, “fusion” worked better than I have seen it before. It was reassuring to see how well it worked. The good «situational picture» that I saw provides us with several advantages; we can make smarter tactical decisions, and it takes less time before we can gain full “tactical value” from fresh pilots. (I had to smile a little when two of us in the F-35s effortlessly kept tabs on four opponents. That is no trivial thing in the F-16.)
- The most important lesson for me personally was to see just how hard it was for the A-4s to find us, even with GCI support. We deliberately made high-risk tactical decisions to see just how far we could stretch our luck, and still remain undetected. At least for my part, this reinforced my confidence in the effectiveness of our tactics. I hope all my colleagues in the F-35 get to have the same experience as I have.
(BFM – F-35 against A-4, might not be fair. Still, the A-4 started as the offensive part every time. At the end of each set, I was pointing at the A-4. Every time.)