*English translation below*
Innlegget stod først på trykk i Luftforsvarets omstillingsmagasin, Take Off.
Sammen med amerikanerne har vi operert våre egne fly i nesten fire måneder, og vi må kunne sies å være godt i gang med opp byggingen her på Luke. Denne jobben er ulik alt annet vi har gjort tidligere.
Det amerikanske luftforsvaret har først nylig begynt å utvikle taktikker og prosedyrer for å utnytte egenskapene og kapasitetene til flyet. Mye av jobben gjøres på Luke og i skvadronen vi er en del av. Norge og Luftforsvaret er med fra starten, og vi har full innsikt i diskusjonene som ligger til grunn. Det gjør at vi kan påvirke utviklingen av våpensystemet – vi sitter med andre ord midt i smørøyet.
De norske offiserene på Luke er integrert i en amerikansk skvadron. Vi lærer dermed daglig av dem som kjenner F-35 best, og som allerede har mange års kunnskap om og erfaring med femtegenerasjons kampfly. Det vil gi oss det best mulige utgangspunktet når vi skal begynne å operere F-35 i Norge fra 2017. F-35 har per i dag fløyet over 50 000 flytimer, og de norske flyene har vært over 150 timer i lufta siden vi overtok dem i desember i fjor.
F-16 har vært et fantastisk kampfly for Luftforsvaret de siste 35 årene. Innføringen av F35 vil over natten medføre et minst like stort sprang i teknologi og kapasitet som det vi har opplevd samlet gjennom hele F-16 sin levetid. Det gir oss muligheter, men også store utfordringer. Om vi skal kunne utnytte den kapasiteten som F-35 er, vil det være nødvendig å endre måten vi tenker, opererer og organiserer oss på, noe jeg tror kan bli betydelig vanskeligere enn selve innføringen av flyet. Det er ikke F-35 som må tilpasse seg norske forhold, det er Forsvaret og Luftforsvaret som må tilpasse seg F35. Kampflyene vil fungere som en styrkemultiplikator også for Hæren og Sjøforsvaret. Flyets egenskaper og mulighetene til samvirke vil gi norske politikere større handlingsrom med tanke på militær maktbruk i fremtiden.
Vi som flyr F35 daglig, kan konstatere følgende: Flyet er raskere, mer manøvrerbart, har lengre rekkevidde, kan ta med seg en betydelig større nyttelast og gir flygeren en betydelig bedre situasjonsoversikt enn hva vi er vant til fra F-16. Men vi er fremdeles i utviklingsfasen av F-35-programmet. Det er derfor naturlig at flyet frem deles har noen barnesykdommer, selv om kritikere ofte bruker slikt som «bevis» på at flyet aldri vil fungere i henhold til kravspesifikasjonene.
Fra et operativt ståsted handler utfordringene om å få komplekse systemer til å snakke sammen. Det spesielle med F-35-programmet er at man har valgt å ta flyet i bruk før det er ferdig utviklet. På den ene siden fører det til at enkelte systemer fremdeles fremstår som umodne, på den andre får vi ta del i en testprosess som er mye mer omfattende enn noe som er gjennomført tidligere. Her på Luke opplever vi at feil rettes fortløpende, og at flyets «manøvreringskonvolutt» utvides. Det gjør at jeg i dag opererer en helt annen flygemaskin enn jeg gjorde da jeg begynte å fly for bare to måneder siden.
Når endelig status gjøres opp i 2025, er jeg derfor overbevist om at Norge og Luftforsvaret vil ha et våpensystem som er enda mer kapabelt enn det som var forventet da regjeringen vedtok anskaffelsen i 2008.
*English translation*
LtCol Martin «Tintin» Tesli is an F-35 instructor pilot at Luke AFB and leads the Norwegian detachment at the base.
– We need to adapt to the F-35, not the other way around
Initially published in the Air Force Magazine «Take Off»
Together with our US colleagues we have operated Norwegian F-35s here at Luke for nearly four months, and I believe we are well under way with our build up here at Luke. It is safe to say that this job is different from anything we have ever done before.
The US Air Force has only recently begun developing tactics and procedures to utilize the features and capabilities of the aircraft. Much of the work is being done at Luke and at the squadron that we are part of (62nd FS). Norway and the Norwegian Air Force are in on the whole thing from the start, and we have insight into all the underlying discussions. It allows us to influence the development of the weapon system – in other words, we are smack in the middle of it all.
The Norwegian officers at Luke are integrated into an American squadron. That means that we learn from those who know the F-35 best, and that already have many years of knowledge and experience with a fifth generation combat aircraft. This will give us the best possible starting point when we begin to operate the F-35 in Norway from 2017. As of today (April 2016), the F-35 has flown more than 50,000 flying hours, and the Norwegian aircraft have flown more than 150 hours since we began operations with them last December.
F-16 has been a great combat aircraft for the Norwegian Air Force for the past 35 years. The introduction of F35 will provide a leap in technology and capability overnight equal to what we have experienced throughout the lifetime of the F-16. This provides us opportunities but also great challenges. If we are to utilize the capability that the F-35 represents, it will be necessary to change the way we think, operate and organize, which I think could prove to be significantly more difficult than the introduction of the aircraft itself. It isn’t the F-35 that has to adapt to Norwegian conditions, it is the Armed Forces and the Air Force that has to adapt to the F-35. The new combat aircraft will act as a force multiplier for the Army and Navy. The capabilities of the aircraft, and its potential for collaboration with others units will provide Norwegian politicians with a greater room to maneuver in terms of the application of military force in the future.
We who fly the F-35 on a daily basis are able to conclude the following: The aircraft is faster, more maneuverable, has more range, can carry a significantly greater payload and gives the pilot a significantly better situational awareness than what we are used to from the F-16. But we are still in the development phase of the F-35 program. It is therefore only natural that the aircraft still has some teething problems, although critics often use this as «evidence» that the aircraft will never work according to its requirements.
From an operational point of view, the challenge is to get complex systems to talk to each other. What is special about the F-35 program is that they decided to put the aircraft into service before it was fully developed. On the one hand that means some systems are still immature, but on the other hand that allows us to take part in a testing process that is much more comprehensive than anything that has been done before. Here at Luke we find that flaws are corrected as they are discovered, and that the aircraft «maneuvering envelope» is being expanded. That means that I am flying a very different aircraft today than when I started flying only two months ago.
When look back on the program in 2025, I am convinced that Norway and the Norwegian Air Force will have a weapon system that is even more capable than was expected when the government decided to procure the F-35 in 2008.